Kategorier
Nyhet

Build Aid med Ole og Ingfrid Stenbakk åpner hybelhuset på sykehustomta

Festen startet med at vi norske sang Ja vi Elsker. Foruten Gunnhild, var det fem andre nordmenn. Nemlig Grete og Ove Tvedt. Merete Kristiansen flankert av sine to døtre Malene og Frida, og noen av hundene til Gunhild ! Etter den norske nasjonalsangen reiste alle filippinerne seg, la høyre handa på hjertet og sang sin nasjonal sang. Som bilde viser var det masse folk tilstede. Ikke mindre enn tre prester var med på festen!

DSCN6530[1]
Barna fra barnehjemmet står for underholdningen under innvielsen
Noen av barna fra MA-MA sitt barnehjem opptrådte med flotte danser. Det var på programmet mange taler. Jeg benyttet anledningen å takke alle sponsorene, og spesielt Jon Erik Hovrud. Som i begynnelsen av prosjektet hadde reist den lange veien fra Norge og foretok kontroll av arbeidet.

13592430_1409923645701357_693608320740380855_n[1]
Hybelhuset i sin prakt
For uten mange store pengegaver betalte også Jon Erik reisen av egne penger. Jeg takket selvfølgelig Estelita som har vært arkitekt, prosjekt og byggeleder. Hun har vært min høyre hand her, ikke en krone er overskredet! Jeg skrytte av arbeidet som er gjort og alt vi har fått for pengene. Jeg fikk også takket Gunhild for hennes gjestfrihet og godhet, Jeg avsluttet ordene til Gunhild med å si at hun er et gjennom godt menneske! Da klappet hele forsamlingen!

Jeg fortalte hvor tilfeldig det er at dette bygget er komt til. Det hele startet for to tre år siden ved at jeg besøkte min eldre bror Arne og hans kone Ragnhild en helg i Skien. Ragnhild spurte meg om hvilke planer vi nå hadde for BuildAid. Jeg fortalte at vi var i tenkeboksen og egentlig lette etter nye prosjekter. Hun fortalte da om en organisasjon fra Porsgrunn som het MA-MA, og at de arbeidet ved søppelfyllingene i Manila. For å lage en lang historie kort, så ringte Ragnhild til en dame som het Solveig Gudmundsen. Vi møttes dagen etterpå hjemme hos Ragnhild og Arne. Vi fant tonen, og Ingfrid og jeg reiste for å se på forholdene. Resten av historien kjenner dere fra utallige rapporter. Takket være dette møte står vi her i dag med et flott nytt hjem for inntil 12 ungdommer som har hatt en utrolig tøff start på livet. Istedenfor å måtte flytte fra barnehjemmet og tilbake til gata, kan de nå fullføre skolegang og få en myk overgang til voksen livet.

DSCN6521[1]
Ole åpner hybelhuset
Jeg avsluttet med å si til ungdommene at de måtte love å ta godt vare på heimen sin. Jeg vet ikke når Ingfrid og jeg kommer tilbake, det kan gå to år, det kan gå fem år, men jeg forventer at huset ser likedan samme når jeg kommer!

Gunhild Dobbe holdt ei lun og fin tale hvor hun takket så mye på vegne av MA-MA for bygget og ikke minst for det gode samarbeidet som har vært i hele prosessen. Hun fortalte at når hun første gangen hørte at BuildAid skulle bygge alt gratis til dem og gi alt vekk trodde hun ikke helt på det. Har dere sjekket opp denne «fyren« Ole Stenbakk hadde hun spurt Solveig? Etter den fine talen til Gunnhild satte prestene i gang med innvielse av huset!

Det ble lest fra bibelen, og alle rom ble bedt for. Ikke bare det, det ble i tillegg bedt og lyst velsignelse for Ingfrid og meg, og for ungdommene som skal bo i huset! Vi måtte hele tiden holde en hand på veggen i rommene når de ble velsignet. Ove merket at jeg holdt i handtaket på kjøleskapet. Det er ikke godt nok Ole, smilte han. Men det er jo jordet svarte jeg ! Jeg skal avslutte med den fineste av alle talene denne dagen.

DSCN6523[1]
Willy takker for hybelhuset han har fått flyttet inn i .
Det var Willy, en av ungdommene som har flyttet fra barnehjemmet og fått seg et midlertidig hjem.Willy kom fra søppelfyllingen til barnehjemmet når han var 11 år. Han kunne hverken lese eller skrive. I dag er han 21 år og går på ungdomsskolen. Han snakker og skriver flytende engelsk. Les hva denne flotte ungdommen fra slummen skriver!

DSCN6547[1]
Personalet i MaMas sto for serveringen
Det ble server masse deilige kaker og annen mat som alt var laget på sykehusets kjøkken. Det var Ever, og ledelsen ved barnehjemmet, gamlehjemmet og sykehuset som sto for serveringen. Festen var slutt kl. 12.

Allerede samme ettermiddag ville Gunhild kjøre ut i et slumområde sammen med noen fra sykehuset for å se til en familie som det hadde komt beskjed om hadde det veldig vanskelig. På vei til familien fortalte Gunnhild at for et halvt år siden hadde dette ekteparet seks barn. I løpet av seks måneder hadde tre av barna dødd. To av dem for ca. to uker siden. Det ene barnet døde på sykehuset deres grunnet underernæring, det andre døde på et annet sykehus. Huset de nå bor i er et «hus« de har okkupert etter de hadde blitt kastet ut av et hus de hadde kjøpt, og ikke hadde greid å betale avdragene på lånet. Det har seg nemlig slik at staten bygger tusenvis av små hus/gettoer som jeg kaller jeg dem. For at folk skal flytte frivillig vekk fra søppelfyllingene. Staten gir lån uten sikkerhet for at fattigfolkene skal få låne resten i private banker til skyhøye renter. Folk som hverken kan lese eller skrive setter krysset/bumerke sitt på kontrakten, flytter vekk fra søppelfyllingen i god tro og inn i nytt hus og blir gjeldsslaver for resten av livet. Husetvar totalt tomt, kun ei matte på gulvet hvor familien med nå fire barn lå på. Ove forteller at han var her for to uker siden, da sto det to små kister her, med glasslokk hvor de døde barna lå oppi. Det er noe med det tristeste jeg har sett sier han. Spesielt moren bærer preg av hva hun har gått igjennom de siste månedene, apatisk, det ene brystet er adskillig større enn det andre. Gunhild og sjefen på sykehuset prøver å få foreldrene til de fire gjenlevende barna inn på barnehjemmet. På kjøkkenet ser jeg en stor gift sprøyte. (Øverst til høyre). Dette er arbeidet til faren, sprøyte gift over markene, uten maske hansker eller sko.

Det er mange skjebner og redde øyner vi møter denne ettermiddagen etter åpningsseremonien. Jeg ser fortvilelsen i legen Gunhild sine øyner. Tre søsken sitter forlatt, hun til venstre er fem år, hun som sover er to år, storebror er full av skabb i håret, han er syv år. Hun som sover har en voldsom ørebetennelse, grønn veske kommer ut av øret, og fluene går fritt ut og inn. De to eldre søsknene beskytter henne og tar vare på henne… Som dere skjønner opplever vi store kontraster på en og samme dag, men slik har det vært mange ganger på våre reiser med BuildAid. Lykken, gleden, fortvilelse og død er sjelden langt fra hverandre i dette landskapet… Man må bare man tørr å oppsøke det…

Det er slike dager som gir inspirasjon til å fortsette med arbeidet vi gjør i vesle BuildAid!

Ingfrid og jeg har kun hatt to overnattinger hos Ma-Ma i Manila. Fredag formiddag pakker vi sekken og sier farvel til mange nye venner. Vi drar til flyplassen, Gunnhild og de norske damene.

Ole Stenbakk